m.universitas.no

Politiskolen 2

«Skjold i nesa». «Kvist i øyet». Studentene på Politihøgskolen har den merkeligste skadelista. Likevel er studiet blitt mindre muskler, mer bøker. Står myten om den klassiske machopurken for fall?

Av Ingeborg Huse Amundsen • Skjalg Bøhmer Vold (foto)

– POLITIET. STÅ I RO, SLIPP KNIVEN!

Inne i AT-sal 2 på Politihøgskolen i Oslo (PHS) legger politibetjent Kristen (21) kjeltringen ned i bakken. Makker Marthe (23) tar tak om tjuvraddens håndledd, og strekker behersket ut armen hans. Kjeltringen spenner imot. Det skulle han aldri gjort. Betjent Marthe presser albueleddet hans ned i vreng mot underlaget. Hyyyl! Makkerne ber om assistanse, og politibetjent Nicolai (22) tvinger de sprelske røverbeina sammen, før han setter håndjern på kjeltringen. Her er det ingen kjære mor.

De tre politistudentene trener arrestasjonsteknikk (AT) på campus ved Majorstua. Gulvet er belagt av kvadratiske gummiputer, og rommet har et blekgustent preg med et par upussa takruter som eneste lyskilde. Lufta står stille. Her inne skal de lære seg å fakke framtidas tyver. AT går ut på å vri og «bende» kjeltringen inn i uutholdelige posisjoner, slik at de får arrestert ham.

– Vi trener på å legge folk ned i bakken ved å bruke så lite makt som mulig. Det viktigste er ikke hvor barsk du er, men at du kan teknikken, sier Kristen.

Når man tenker på en politibetjent, ser man for seg en rakrygga, muskuløs og høy mann med steinansikt og stålkontroll. Et besøk ved PHS utfordrer denne stereotypien. En voksende pensumliste og en stor kvinnebølge har gjort politistudiet mindre barskt og mer følsomt. PHS er ikke lenger en testosteronfylt yrkesskole. Akademia har inntatt korridorene. Nå snakker de en gang så røffe gutta om «å hjelpe en stakkar på bussen», om kollektivt ansvar, sosiologi og psykologi. Muskler, får vi høre, er bare en del av politipakka.

– Politistereotypen er i ferd med å brytes ned. Han er ikke lenger kjempemuskuløs med et spisst, hardt ansikt. I 80-åra endret politikulturen seg fra å være cowboy og macho til å bli mer reflekterende og ydmyk, sier Nicolai.

Politibeltet ligger tungt lastet på hoftene hans, og de mørkeblå bomullsbuksene er brettet opp over to bare føtter. Han ser uten tvil mandig ut, men det finnes ingen råskap å spore i det milde blikket. Trioen har dannet en lavmælt samtalesirkel på gulvet.

– På vårt kull har vi alt fra bitte små jent-er til oksemenn uten nakke. Vi er en allsidig gjeng som kan gjenspeile samfunnet. Folk tror at politihøyskolen er en muskelmasse-utdanning, men det er feil, sier Kristen.

Muskelbunt eller ei, politistudiet er ikke for pyser. En oversikt over alle skader som er registrert ved PHS i Oslo, Bodø, Stavern og Kongsvinger de siste fem årene beviser dette. Det kan virke som om PHS-studentene har en røff hverdag. To vordende politikonstabler forstuet både rygg og skulder i en kollisjon mellom snøscooter og en parkert campingvogn. En annen gikk hjem hoven og bristet etter at noen slo et skjold mot nesa hans under trening. En student mista følelsen i tommeltotten etter uhellet «for stramtsittende håndjern». Heller ikke tanngarden får være i fred. En skulder ble slått mot den høyre fortanna til en ganske uheldig mann, og han ble en halv tann fattigere. Tilfellet «sikring av hundefører i skog, fikk en kvist i øyet» resulterte heldigvis ikke i noe verre enn en sårskade, mens han som ble hengende fast i et hinder i hinderløypa skadet bicepsmusklene sine. Makkerne Nicolai, Kristen og Marthe har heller ikke gått uberørt gjennom skademekkaet.

– Jeg skulle legge en medstudent i bakken, og kjørte tåa inn i kneet hans slik at jeg begynte å blø. Vi har masse små arr på føttene etter småskader i trening. Etter AT-trening har jeg alltid litt vondt i kroppen, selv om vi varmer opp godt, sier Nicolai.

– Jeg var fastlåst i et grep en gang, og skulle kjempe meg løs. Det endte i at jeg fikk lugga ut masse hår, sier Marthe.

Lista over skader ved PHS er lang. Likevel viser det seg at antallet skader har sunket fra 15 prosent i 2007 til 5 prosent i fjor. Bruser det mindre i morgendagens politiblod? Har politistudiet blitt mer akademia og mindre action, eller er de bare flinkere til å ikke skade seg?

– Vi har gått fra å være fagskole til høyskole, forklarer Pål Lagestad, førstelektor ved PHS i Bodø.

– Siden 2009 har studentene måttet skrive en bacheloroppgave, og de har et omfattende pensum, og mange i fag som psykologi og sosiologi i tillegg til den fysiske treningen, sier han.

Lagestad har nylig disputert med doktorgradsavhandlingen «Fysisk styrke eller bare prat. Betydningen kjønn har i fysisk aktivitet og politiets ordenstjeneste». Han vet at politi-yrket ikke bare er fart og spenning.

– Å være politi er ikke som på tv. Politiarbeidet er forholdsvis lite actionfylt. En politibetjent bruker fysisk makt i gjennomsnitt én gang i måneden. Størsteparten av politiarbeidet krever ikke særlige fysiske ferdigheter. Det meste handler om å kommunisere verbalt med publikum, sier han.

Førsteårsstudentene har totalt 16 fag og ni eksamener. Lagestad underviser Bodø-studentene i flere av dem, deriblant AT. Han mener det er avgjørende at de makter å ta i et tak i tillegg til å kunne prate for seg.

– De norske politigeneralistene er kanskje de best trente politigeneralistene i verden. De er veldig sterke og utholdende. Studentene forteller meg at de ønsker seg mer praksisrelatert undervisning, at de vil øve mer på den jobben de faktisk skal gjennomføre ute i gata. I dag blir teorifagene mer «nice to know» enn «need to know». Det er viktig med teori, men politiutdanningen må bli flinkere til å vise studentene koblingen mellom teorien og arbeidet de skal gjøre.

Bang! Lyden av en steinhard batong treffer gummiputa kontant. Nicolai og Kristen øver på enkelslag. De intensiverer kampen, og går over på dobbelslag og krysslag. Bang, bang! Batongen er politiets venn i nøden. Kølla henger alltid i politibeltet, klar til å bli slått bestemt mot en kjeltrings gråbleke hud.

– Har du batong, trenger du ikke et skummelt ansikt, forklarer Kristen.

Men det er ikke alltid den harde staken setter fienden ut av spill. På PHS går fortellinga om den amfetaminrusa narkomane som var så skinndød at han ikke kjente de nådeløse batongslagene. Han satt inne på klosettet, og nektet å komme ut. Det endte i at politiet måtte spyle ham ut av den trygge båsen.

– Nic, ta Harry Potter-slaget, da!, oppfordrer Kristen.

Nicolai stiller seg midt i AT-rommet med en kort batongstump i høyre hånd. Han fekter den resolutt opp i været, og batongen forvandler seg til en lang stav. Han er overlegen nå. Fienden kan bare gi seg hen.

Trioen setter seg ned i samtalesirkelen. Tid for prat igjen. Nicolai, Marthe og Kristen kjenner seg igjen i Lagestad sine beskrivelser.

– Studiet er mye mer akademisk enn jeg hadde forventet. Vi trener mindre enn jeg trodde vi skulle. Det er ikke like fysisk hardt å gå her, men jeg tror politistudentene i dag er mer reflekterte enn dem som gikk er for 20 år siden, sier Nicolai.

– Ja, det er ikke det fysiske, men det etiske aspektet ved utdanningen som det blir satt mest fokus på, sier Kristen.

Til høsten skal studentene være politi for første gang. Ute i praksis i Bergen, Røyken Hurum og Follo må de rykke ut på brann og trafikkuhell. Ifølge Lagestad bør de satse på en folkelig politistil der de går lavt ut, viser høflighet og respekt. Slikt liker vi nordmenn. Kristen vil i så fall score høyt.

– Jeg var musiker og barnehageonkel før jeg fant ut at jeg ville bli politi. Jeg likte så godt at noen trengte meg, så tenkte jeg: Jeg kan være samfunnets politionkel. På bussen her om dagen støttet jeg en gammel dame bort til et ledig sete. Sånne ting liker jeg. Jeg gleder meg mest til å hjelpe folk når jeg skal gå fotpatrulje neste år, sier Kristen, og mener det.

Av hensyn til sine framtidige politikarrièrer, ville ikke studentene ha etternavn på trykk.

Lagt ut

2011-06-01

Fullversjon

universitas.no/17ft

Kortadresse

m.universitas.no/17ft