m.universitas.no

FOTO: Åse Holte

Tordentaleren

Han er utdanningspolitikkens stemme i partiet som akademikerne frykter. Frps Tord Lien (35) er ikke redd for å slenge med snusleppa.

Av Emil Flatø • Åse Holte (foto)

– Kan jeg kalle deg en holist?

Svaret kommer lynkjapt, som om dette er akkurat hva medierådgiverne har terpet på.

– Jeg kan vel si det som Gro, på en litt mindre akademisk måte: alt henger sammen med alt, sier Tord Lien uaffisert av den retoriske øpperkøtten han akkurat fikk inn.

Med én setning klarer politikeren både å knytte seg selv til arven etter «landsmoderen» og distansere seg fra det akademiske etablissementet. Og det midt i en samtale om livsfilosofi. Alt henger sammen med alt.

Samtidig er mannen synonym med universitetspolitikk i Fremskrittspartiet, som ellers har fint lite å si om saken – og sannsynligvis ikke så mye velvilje i akademia overhodet. Hans saftige sitater gjør at det er få personer Universitas heller ringer. Møt Tord Lien, enfant terrible, enigma, og nestleder i Stortingets kirke- og utdanningskomité.

– Æ visste jo at dere kom, så æ burde kanskje ha rydda litt her inne, sier Lien på en hul, antakelig litt utvasket vesterålsdialekt som vi lover å bare imitere denne ene gangen. Den 1,90 meter høye bautasteinen begynner å romstere blant de krøllete slipsene, rydde unna dokumenter, finne frem stoler, før han bråstopper.

– Har noen sett den hvite og grønne snusboksen min? Han kaster forgjeves et spørrende blikk mot sine nyankomne gjester.

Da stortingsrepresentanten ble bedt om å velge et intervjusted hvor han følte seg på hjemmebane, ble det kontoret – i østre hjørne av Frp-etasjen på Stortinget. Der vrimler det av (Tybring-)gjedder i glatte dresser. Samtidig strømmer noe så absurd som åttitallshiten «Break My Stride» ut av høyttalerne på do. Hva slags folk er det som har inntatt parlamentet vårt?

Tord Lien, for å ta for oss en av dem, er kanskje ikke blu for å legge inn en prell foran en journalist, og han ser fullstendig malplassert ut der han vandrer nedover stortingsgangene, presset inn i en dress. En morgenkåpe og en boksering hadde passet ham bedre, rent estetisk. I stedet har Lien begynt å bruke tørkle i dresslomma.

– Og så har jeg begynt å drikke dessertvin i blant. Det bekymrer meg, sier han nøkternt, og ror seg inn:

– Men det skal fortsatt være en ganske formell sammenheng før jeg drikker rødvin i stedet for øl.

– Middag på slottet, kanskje.

Tonen er villedende humoristisk. Tord er tross alt folkevalgt «for folk flest».

– Er det rart å dra fra middag på slottet til bygdefest blant velgerne i Trøndelag?

– Vi drar alltid rett på Lorry, så det jevner seg ut, sier han med glimt i øyet. Perfekt gardert, og første runde ender med 2–0 til Lien.

Poenget består likevel. Siden Tord flyttet til Oslo sier han selv at han har fått mindre kontakt med velgere og mer kontakt med maktmennesker.

Han skylder til dels på tilfeldigheter, men også på byen. «Oslomakta» er en av Tord Liens største politiske fiender, og da mener han særlig definisjonsmakta som ligger her. Det er oslofolk som bestemmer hvordan man skal snakke om ting, og hvordan man skal kategorisere folk. Nå rammer det ham personlig.

– Stortinget har endret meg, vedgår han før han omtåker det hele med et åpent spørsmål: «Men på hvilken måte?»

Artig nok har det samme spørsmålet stått i notatene til Universitas i dagesvis. Tord Lien, tross all hans særegenhet, er et skoleeksempel på disse nye høyrefolkene, de som venstresiden bør sperre øynene opp for fordi de mestrer det nye folkelige, de som oslofolk bør søke å forstå om de ikke vil utøve den tankevolden Lien beskylder dem for. Han er noe nytt. Men på hvilken måte?

Det er 1996, på Setermoen militærleir i kalde, folketomme Troms. Lien er 21 år gammel, og avtjener verneplikten i en jegertropp. Han var korporal og lagfører, og tjenesten innebar å grave seg ned ytterst i det iskalde Troms-landskapet, døgn etter døgn.

– Mora deres tror dere tåler 20 prosent av det dere tåler, lyder offiserenes valgspråk,

– Dere tror dere tåler 50 prosent. Men vi, vi skal presse dere opp i 80!

Liens barndomsvenner trekker frem militærtiden som en milestein. Tord var den som alltid ville leke krig i barnehagen. En av Frps mest ortodokse liberalister, og partiets mann på utdanningsfeltet, er ganske militant.

– Militæret var en testosterongreie. Her må vi legge kjønnsrollene, sier han og avbryter seg selv idet en rådgiver går forbi:

– Vidar (Karlsen, politisk rådgiver, journ.anm.)! Har du skikkelig snus?

Tord er sikker på at han høsten ’96 ikke ville klart det han gjorde i februar ’97. Ut av det hele sprang en robust mann med gode militære skussmål, en mann det er vanskelig å avgjøre hvor man minst vil møte: mørkt smug eller politisk kvarter?

– Når du har klart deg gjennom flere våkenetter i bitende kulde, blir det vanskelig å tenke at det er noe du ikke klarer, sier Tord overbevisende før noe slår ham:

Tord hadde militæret friskt i minne da han begynte å studere statsvitenskap og historie ved universitetet i hans hjerte, NTNU. Dagene var umenneskelig lange, i pendling mellom Dragvoll-kantina, lesesalen (han var en av cirka fire stykker som klarte å karre seg dit de første to månedene av semesteret), treningsstudio og kontoret til Fpu-grenen han var med å opprette.

– Selv om jeg virker rotete kan jeg ha en helt utrolig struktur noen ganger, sier han om storminnsatsen i Trondheim.

Alt henger..., ja, Tord blir i hvert fall grepet av en tanke til om militæret.

– Når jeg tenker tilbake husker jeg bare hvor hardt det var. Men man fikk også en helt utrolig lojalitet, det var liksom uaktuelt å svikte gutta.

Dette er ikke første gang Tord taler varmt om «gutta». En av hjertesakene hans i utdanningspolitikken har vært de svakstilte gutta som taper i skolen. Dessuten har han et lite «entourage» av kamerater fra Fpu – det har blitt litt problematisk etter Birkedal-saken.

– Jeg kaller dem «guttan mine». Det har blitt litt lada i det siste, sier han med glimt i øyet.

Runde to. Det banker på (eller, som Lien er nøye med å påpeke, står døren hans alltid åpen, så «banke på» er ment rent figurativt her). En lobbyist er kommet for å «knytte bånd» til Lien.

– Jeg syns politikken din virkelig begynner å ligne noe, Lien! Det topp 20-forslaget var jo dødsbra! Lobbyisten, som de fleste er ganske lav og spinkel så lenge han sitter på Liens kontor, tar suverent tittelen som den mest entusiastiske i rommet.

Lien har nylig foreslått at staten bør fullfinansiere studenter som kommer inn på verdens 20 beste universiteter, samt et par toppskoler i BRIC-land. Forslaget er et godt eksempel på hvordan Lien som politiker trosser politiske skillelinjer, eller blander dem hemningsløst, alt ettersom. Det er snakk om å bruke statstøtte tuftet på en tanke om at fremragende utdanning er hjørnesteinen i en fortsatt vellykket velferdsstat. Men onde tunger vil kanskje heller kalle det pengegaver til eliten. Kolleger på venstresiden sier han «ville vært sosialdemokrat om han ikke var så sykt imot sykelønn»; lobbyisten prøver å fremstille Lien som Høyre-mann.

– Der har du den jævla stigmafella igjen, er Liens kontante svar.

– «Tord er akademiker og Frp-er, Tord vil bevare velferdsstaten og er liberalist; det henger ikke sammen». Men det gjør det. Frp-stereotypene stemmer sjelden.

– Mindre og mindre, istemmer lobbyen.

Knockout? I så fall kommer det inn et ballespark på tampen.

– Jeg er her for å bli bedre kjent med Tord, sier lobbygjesten og går nesten opp i fistel av smiger:

– Jeg tror nemlig vi skal sitte i regjering om to år. Vi skal styre dette landet sammen!

Lien blir med ett beklemt, og der han fleipet med at det var bra noen kom inn for å skryte litt til portrettet ser han nå på spirrevippen som en flue han helst vil vifte bort. Smekke, forresten.

– Nei, øhm, det har jeg ingen kommentar til på nåværende tidspunkt, sier Tord, tilbake i trygg medierådgiversjargong. Men han innrømmer at han er lei av å sitte i opposisjon.

Lobbyisten går.

– Er det noen av de som kommer inn her som irriterer deg?

For en gangs skyld nøler Tord Lien, og veier ordene.

– Bløffmakere. Når folk legger meninger til meg eller Frp som det ikke er belegg for, sier Lien, før han gjør helomvending:

– Men det er gøy med temperatur òg. Jeg er egentlig ikke typen til å hisse meg opp.

«Liberalist, instrumentalist, regionalist.» Sånn beskriver Tord seg selv i dag, og det er disse rettesnorene som gjør at «alt henger sammen med alt», ifølge ham selv: politiker, person, praksis. Når han skal snakke om kona ser han seg dermed nødt til å begynne litt nonchalant.

– Jeg kunne jo vært singel, selvfølgelig, jeg hadde hatt det vanskelig uten en så forståelsesfull kone, sier han og avsporer til å snakke ren politikk.

Politikeren Tord ser på seg selv som trønder, det var tross alt der han ble ideologisk overbevist. Men røttene ligger lenger tilbake, og kanskje nøkkelen til denne gåten av en «enkel mann» med dem.

Det var som nevnt i Myre utenfor Øksnes utenfor Sortland i Nordland at Tord alltid skulle leke krig. Det var over sengen på gutterommet han hang sørstatsflagget for å flagge sin motstand mot staten, og det var på kaia i fiskeværet han som trettenåring forkynte fiskeripolitikken han mener har blitt innført i dag. Enda viktigere: det er i Nord-Norge Tord letter litt på sløret.

– Uansett hvor instrumentalistisk og rasjonell man er, kan man ikke bortforklare at det er helt grunnleggende for en gutt å ha en mannlig rollemodell, sier Lien og overrasker på en måte som etter fire intense timer har blitt karakteristisk. Tord vokste opp uten sin far.

– Men jeg hadde en utrolig fin fyr til bestefar, da, sier han og begynner å snakke om inspirasjonen fra bestefaren så entusiastisk og fort at diktafonen knapt får det med seg.

Dessuten har han en merkelig tick, han biter kjeven sammen i en pulserende rytme. Det får være opp til psykoanalytikerne å tolke den observasjonen.

– Han bestefar var alltid i aktivitet, selv etter at han fikk hofteproblemer. Så da bærplukkinga kom på høsten, nektet han å bli hjemme. Vi kjørte ham ut i båt til en øy, der krøp han rundt og plukket bær, sier stortingsrepresentanten.

Medierådgiverne bør ta notater.

– Da vet du at du har en rollemodell som holder mål... men nå håper jeg virkelig jeg finner den snusen min! Burde virkelig ha ryddet på forhånd.

På veien ut fortsetter Lien å raljere i uventede retninger.

– Erling Folkvord, ja! Han var det utrolig viktig å ha på tinget. Ikke for det han sto for, selvfølgelig, men han var en vaktbikkje som tok opp saker ingen andre gadd å ta tak i...

Alt henger sammen med alt. Og ingenting bør overraske mindre enn at Tord Lien overrasker – desto mer jo sterkere fordommer han møtes med. Tord sier det samme i en tale som egentlig handler om skolepolitikk:

– At saker kan ha flere enn én side, at man kan komme fra Myre, jobbe for Frp og være akademiker, bør ikke komme som noen overraskelse, sier han.

– Vi har altfor lett for å godta ferdigtygde sannheter. Det bør utdanningssystemet vårt bøte på.

Lagt ut

2011-06-01

Fullversjon

universitas.no/17fu

Kortadresse

m.universitas.no/17fu